Surr. I dag skrives det 4. april, og det Ugandiske kapittelet i livet mitt går mot slutten. De neste dagene skal vi på leir i Gerenge, og dagene etter får jeg se hva tid jeg har til å legge ut blogg. Med andre ord er dette kanskje mitt siste innlegg fra Uganda! De foregående setningen skaper surr i hodet mitt. Det går rundt og rundt der oppe i disse dager, som en berg-og-dal-bane. Det ene øyeblikket gleder jeg meg, det neste tenker jeg på at tiden har gått sykt fort, det neste gruer jeg meg til å forlate det jeg har blitt glad i her, det neste tenker jeg at det er leenge siden vi kom hit osb. I 5-tiden natt til i går våknet jeg, og det gikk en støkk gjennom kroppen, jeg skal hjem snart! Noen tårer trillet nedover kinnet, om det var av glede eller sorg er jeg ikke helt sikker på.
Men om jeg vil det eller ikke, skal jeg forlate Uganda, dra hjem. Hjem til Norge. Hjem til det kjente og kjære, til familien, til venner, til brunosten, til Melkesjokoladen. Vekk fra søppel, vekk fra mzungu-ropene, vekk fra slummen, vekk fra de som ser på oss som en stor $, vekk fra fattigdommen.
Det er litt ekkelt å bare kunne reise fra alt det ubehagelige vi møter her nede. Vi kan bare sette oss på et fly og reise til vesten og det vi ser på som velstand. Jeg har blitt oppsøkt noen ganger av personer som vil ha hjelp til det samme. Men for dem er det nok ikke like lett. De må leve videre, med alt det som jeg gleder meg til å reise fra. ”I want to go to your country”, er det mange av barna som sier. Tenk om jeg bare kunne ta de med!
Men det er ikke bare glede som dukker opp i tankene når jeg tenker på hjemreisen. Vi må også reise fra vennene vi har fått her, vertsfamilien, kollegene på kontoret, barna på barneprosjektet, de i bibelgruppen min på universitetet og alle barna som springer etter oss og vil ta oss i hånden, når vi går til og fra jobb.
På lørdag hadde vi siste dag sammen med barna på prosjektet. Alle klassene bortsett fra de aller yngste hadde øvd inn et stykke som het ”Way of the Cross”, de spilte det som skjedde med Jesus fra det siste måltidet til korsfestelsen. Det var skikkelig bra! Skikkelige kostyme, kutting av øret, pisking og korsfestelse med tornekrone og det hele. I en noe ”light” form så klart. Det hele gikk for seg i Mulago-slummen, og mange folk fulgte stykket etter hvert som det flyttet seg fra sted til sted, og til slutt endte opp på det som for dagen var Golgata. 32 stykker ble frelst!
Ellers koste jeg meg maks sammen med Francis, bar han på ryggen, på skuldrene, opp ned, la han på tvers over skuldrene, snurra rundt, sparka ball osv. Mye av disse tingene var jeg nok den
første til å gjøre med ham, og han såg ut til å ha det kjempegøy, og han ville ikke at jeg skulle stoppe. Så utrolig herlig å få gi han en skikkelig gøy dag!
Helt på slutten av dagen stod vi 4 norske fremme og Aina sa noen ord for oss alle for å si hade. Jett om jeg kommer til å savne gjengen!!
Jeg har hatt en utrolig bra tid her nede. En gang i desember hadde jeg en liten ”down-periode”. Jeg lurte litt på hva jeg gjorde her, hva kunne Gud mene med å ha sendt meg hit? Var det han som hadde sendt meg eller var det bare eventyrlysten? Men det varte heldigvis ikke lenge. Etter det ble det bare bedre og bedre, jeg fikk se litt hvordan Gud brukte meg her nede, spesielt på barneprosjektet, og jeg koste meg skikkelig. Og jeg tror jeg vil se flere områder Gud har brukt meg på når jeg har kommet hjem og det har gått en tid. Jeg er bare så sinnsykt glad og takknemlig for at Gud sendte meg til Hald og til Uganda! Halleluja!
