Denne bloggen kommer ut litt sent, men jeg tenkte å slå sammen to turer til en post, men så ble det ingen tur nummer 2.
Siste helga i februar la jeg, Kay, Aina, Faith og ene Training-sekretæren oss på hjul, destinasjonene for helga var Tororo, Mbale, Soroti og Jinja. Første etappe var en 4 timers kjøretur. ”Litt, eller så godt som ingen spor i dette dekket”, bemerket Kay før vi satte oss inn. Pytt sann, kan ikke bry oss om slikt.
Alt gikk godt og vi nådde målet uten problemer. Tororo er en rolig by med koselige gater. Her skulle vi trene FOCUS-medarbeidere, og andaktsholderen for kvelden var meg. Tror den gikk greit, snakka om det vi har diskutert i klassen på FOCUS-skolen, om arbeid og hvile.
Lørdag var høydepunktet for turen. De tre mzunguene i delegasjonen skulle besøke og overnatte hos Mbales mzungu-helter, Thomas og Eivind! Men først var det FATT-training. Det blei en ok dag, men verken mer eller mindre. De fortsatte etter lunsj, men jeg hadde ikke tålmodighet til å sitte lenger, så jeg stakk for å utforske Mbale by. Etter hvert kom Kay og Aina og sammen tusla vi rundt downtown for å vente på våre venner som var i en introduction. Kvelden ble en helaften, med vafler, fjas og mimring. Og den berømte prikken over i-en var brunosten jeg fikk ha på den ene vaflen! Jett om den ble godt tygd:) Og prikken over i nummer to var norsk melkesjokolade vi fikk. Sender en stor takk til de som tok det med til Mbale! Og til Eivind og Thomas som var så snilde og delte med oss:) 
Morgenen etter hadde vi havregrøt og noe som skulle være sjokoladepudding, men som ble en litt tykk sjokoladesaus og en litt (men veldig god) vaniljesaus a’la Aina.
I dag gikk turen til Soroti for å ha FATT-training der. I dag fikk vi igjen smake på african time, noe som var helt greit, for da fikk vi se mye av en spennende film som gikk på TV. Kay prata litt om tverrkulturell misjon og Faith leda ordet i å forklare oppgavene til FATT. En middels interessant dag. Natta derimot blei svært god, for første gang i Uganda fikk vi enerom!
Nest siste etappe var turen tilbake til Jinja på mandag. Første del av veien var svært god, og etter å ha byttet det svært slitte dekket, hadde vi ingen tid å miste, så speedometeret låg jamnt mellom 120 og 140 km/t. Og midtsidegutten ble også midtsetegutten. Seler var oppskrytte saker, så jeg såg de første delene av livet passere revy et par ganger, når vi eller andre tok ganske halsbrekkende forbikjøringer. Også skjedde det som ikke måtte skje. Midt i ingenmannsland skjedde det noe med radiatoren og vi måtte stoppe. Der var noen småhull som vi prøvde å tette med tyggis. Vi fikk vann fra noen lokalt innfødte som bodde i nærheten og etter en ganske lang stund, (Eddie hadde syklet laangt og fått tak i en mekaniker, som ikke gjorde noe som helst) og etter å ha fylt på olje var vi på veien igjen! Kommer vi oss til Jinja tro? Kommer vi oss hjem? Ikke lenge etter måtte vi stoppe igjen. Tyggisen gjorde ikke helt jobbe. Men nå fikk vi tak i et plaster som gjorde susen. Så etter å ha fylt på mer vann bar det i vei igjen. Nå var vi snart ferdig med den gode veien, så fra nå av humpet og dumpet det og det ble nesten både hæla og hode i taket. Vi kom frem til et større tettsted og fikk satt bilen på verksted. Selv fiksa vi våre sultne mager. Bilen ble satt i stand og vi kunne kjøre hjemover. Kursinga av FATT i Jinja ble avlyst, så vi kom oss hjem i rimelig tid.
Etter denne turen har jeg begynt å mislike veiene her nede svært sterkt. Vil faktisk tro de er verre enn i ”Humpetitten”-sangen! Da er de forferdelige da! Det humper opp og ned, det humper opp og ned…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar