Meheba refugee Camp, Zambia

Det e vanskelig å vite kor ej skal starte ditta innlegget. Det he vør  litt vanskelig å skrive og det e nok en av grunnane til at det he tatt tid før det he blitt lagt ut. Det skal no vere om turen til Meheba i Zambia. Det va så mange episoda ej hadde løst å skrive om, som kunne bli egne, korte innlegg. Om dei ikkje va veldig interessante kunne det i alle fall vere litt terapi i å skrive om det. Slik som det va nokre gonga på dei ulike turane til Uganda.

Inntrykka va mange. Veldig mange. Ej vil starte med to av dei beste. To episoda som fekk hjertet mitt til å bli til et stort smil.
Den første var laurdag kveld. Oss hadde vør i leiren i to daga, vør litt rundt, fått et lite lite inntrykk av korleis forholda va. Hørt historie om ungane som slite mykje heime, må gå 2-3 tima en vei til skulen, sett dei ganske små ungane som bere rundt på enda mindre søsken. Sett augene deira, blanke og fine, som speil, sett den litt apatiske holdninga som mange he. Mange barn som må ta voksne sine oppgåve så altfor tidlig. Samtidig e ikkje smila langt unna.

I kveld hang oss opp et laken, ordna til projektor og lyd og va klar for å vise film for ungane. Først va det oppvarming med litt afrikansk popmusikk, og jubelen sto høgt når musikken kom på :D Kveldens forestilling va "Gudene må være gale". En gammal, men morsom film. Stemninga va god, på begge sider av "lerretet" og å høre ungane tidvis nesten skrike av latter. Det, va magisk.

På en god andreplass kom staff-retreat'en oss hadde mot slutten av turen. Torsdag reiste oss i lag med alle ansatte inn til byn, Solwezi. Innlosjerte oss på et gjestehus og skulle ha diverse opplegg. På kvelden kjørte oss til det finaste hotellet i byn for å eite middagsbuffet. Ei vakker oase i en støvete by. Dei ansatte, som mesteparten sjølv e flyktninga i leiren, kosa sej maks!! Dei fekk eite og drikke, nyte fin utsikt heile kvelden. Middag og dessert. Og oss såg kor dei nytte det. Dei gjer en utrulig innsats i dei ulike prosjekta i leiren, kvar dag, så det her fortjente dei! 

Litt om dagane. Dei starta med frokost rundt kl. 7. Weetbix med kokt vatn, melkepulver, honning og nøtter. Hvertfall kvardagane. Ikkje den beste frokosten, men med mykje energi og næring, slik at det skulle holde. Oss visste no egentlig ikkje ka ti oss fekk eite neste gong. Men matpakka hadde oss, og den såg ca slik ut: Faste innslag va cola, vatn og nøtte, så varierte ej litt mellom fritters og knekkebrød med Nutella.

Neste måltid va i 7-8 tida på kvelden, so dinna pakka var kjærkomen!

Gjestehuset til Refugee Alliance der oss bodde, hadde det meste oss trengte. Og litt som oss ikkje trengte. Bad med vanlig do, en mugge og en balje med vatn henta på pumpestasjonen til dusjing, stue, senge med myggnett, kakerlakka, parafin-kokeplate og ei mus eller to. Holdt på å gløyme den store stygge edderkoppen som fekk et kort besøk.. Usj..

Klinikken til Refugee Alliance ligge i block G, og snart e dei gang med å bygge den ut, slik at der kan bli heildøgns hjelp å få. Det blir bra! Oss var på klinikken vår to daga, Dr. Steinar hadde det travelt med å sjå pasienta, mens ej hjalp til en del på apoteket og tok en del bilde.

Klinikken i dag

Kontoret og gjestehuset til Refugee Alliance

Der var mange fine og interessante motiv rundt om :) Barn e et av dei!

 Tre og naturen var andre fine motiv

Om du har ein tung dag, her er staden å gå til

Oss hadde et par outreach'a, først til block F, der lånte oss klinikken der og oss hadde rundt 120 pasienta innom den dagen!

Dokumentasjonssystemet i F

En anna ettermiddag pakka oss sakene igjen og reiste til den fattigste delen av leiren. Mange av barna må gå 2 tima til skulen kvar dag. Og 2 tima heim. Dei kan risikere å bli sendt heim uten å få undervisning visst dei kjem barbeint. Mange av dei barna falle utafor, og går heime i mange mange tima uten at nåkken voksne passa på. Dei må jo arbeide. Vertfall mødrene. Det var stor ståhei då oss kom og satte opp en meget provisorisk klinikk. (En benk var "konsultasjonsrom", 2 kasser var apotek) Der var mange sjuke, barn og voksne, men mange av barna måtte vente til slutt. Dei voksne hadde no også plage..Samtidig fekk oss delt ut en drøss med myggnett, akkurat i tide til regntida og høgsesongen for malaria starta :)

Mens foreldra var ute og arbeida, passa søsken på kvarandre

Det va en veldig spennende og interessant tur, på godt og vondt. Å vite at disse flykningane he flykta, opplevd forferdelige ting, e på en plass som ikkje e heime, over så mange år. Og oss fra Norge kom. Og oss reiste. Det he ikkje vør berre enkelt å kome heim.

 Et av dei første prosjekta som blei starta av RA i leiren var traumebearbeiding. Tenk så viktig!! Å starte å få legge vonde minne bak sej. Starte å kanskje kunne sjå framover, sjøl om dei fortsatt e i leiren.

I etableringsfasen til RA i leiren, var der mange som var skeptiske, men mange var også glade. En sa; "It's hopeless here, it seems like the world has forgotten about us. Before you and your organization came, we thought even God had forgotten" (fritt gjenfortalt).

Dei e ikkje gløymt av Gud. 

Refugee Alliance ønska å gi dei håpet og trua på sej sjøl og sin egen verdighet tilbake, gi nødvendig helsehjelp og hjelp i kvardagen gjennom traumebearbeiding og mikrofinans, i tillegg til å hjelpe barn økonomisk så dei kan få gå på skule.

Ej reise nok tilbake en gong.
Sjekk ut sidene til Refugee Alliance og denne sida om arbeidet i Meheba!

Takk for at du leste. Tok dej tid midt i julestrida.

Kjenne du at du he lyst å vere med å hjelpe til litt? Send en mail til mej, peroddvin@hotmail.com, so skal ej finne info om korleis det lar sej jere, eller sjekk ut heimesidene over :) Ej blir glad og takknemlig om du vil, Sina og hinna med-leder Steffen og andre blir glade og takknemlige, men flykningane kan fort kjenne på kroppen og sjå hjelpa som gis. Om det så berre e "litt" penga for mej og dej.