Mine hender...

Vaskemaskin, er et yrke jeg pent har måttet lære meg her nede. Og jeg tror jeg har klart det ganske bra. Klærne ser og lukter i alle fall rent, og mer gidder ikke jeg å kreve. Jeg må gjemme meg for hushjelpene, så jeg låser meg som regel inne i dusjn. Ellers kommer de, ser litt på og ler litt før de tar over hele greia. Jeg har visst ikke helt fått teken allikevel. Og nå skal jeg være ærlig å si at jeg ikke har vasket dem selv alltid. Det har nok hendt seg at jeg har gitt 5 000 Ush til ene hushjelpen, også har hun ordnet biffen.

En annen ting som ble introdusert for mine hender når jeg kom hit var stryking. Etter 3,5 måned her nede tenkte jeg det var på tide å stryke skjortene før jeg gikk i kirka eller på andre skjorte-krevende aktiviteter. Der fikk jeg strykkarakter med en gang, og i afrikanske øyne kunne nok mamma anklages for mangel på barneoppdragelsen. Men jeg kan ikke si jeg bærer nag. Jeg klarer fint å vente noen år til før jeg lærer meg strykejernets hemmeligheter!

Enoch og fotball

Enoch er en skikkelig hyggelig kar. Han er rundt 17 år, går i 3. klasse på FOCUS sitt barneprosjekt. I dag møttes vi tilfeldigvis når han var på vei hjem fra skolen. Jeg slo følge med ham og ble med ham hjem. Der fikk jeg møte bestemoren, som er hans verge, da moren døde i en ulykke for noen år siden, faren sin har han aldri sett. Bestemoren var en snild og veldig velkommende dame. Jeg ble en smule overrasket. Når jeg går i området der han bor, glor folk på meg, og selv tenker jeg at de tenker: ”hva gjør en hvit mann med penger her?”. Men hun var glad for å se meg, og jeg kunne se og føle at jeg var velkommen. Enoch viste meg rommet de bor på, og igjen fikk jeg en smule skyldfølelse. Jeg ligger om kveldene og gleder meg til å komme hjem til eget soverom og kjelleren min.

Enoch og besemoren

Heia heia!

Etter at Enoch hadde skiftet klær gikk vi ned til en fotballbane noen unger bruker å være å spille fotball på. På søndag var jeg der og såg litt på mens de spilte, selv om de helst ville se og ta på og prate med meg. Og en av ungene sa ”give us a new ball”. Og jeg tenkte hvorfor ikke. Så i dag hadde jeg med en splitter ny fotball til de. Kan tro gleden ble stor når jeg tok den opp og kastet den ut på banen! Det var godt å se!

Lagbilde, Mulago United

Sann til slutt tar jeg med et bilde av noen barn jeg gikk forbi.

På besøk i slummen

Forrige lørdag fikk jeg altså møte min fadderunge, Juuko Francis på 8 år. En morsom og hyggelig kar!

I går dro jeg sammen med Nelson for å besøke ham hjemme. Han bor i Katanga-slummen en 20 minutters gåtur i fra kontoret, på en måte ned i en dal.

Vi går av boda-bodaen og spaserer et lite stykke før vi svinger av og går ned en litt bratt bakke. Sniker oss inn mellom det som er hjemmene til de som bor der, over en veite, jeg ser bosset som tyter ut av grunnen, og at det er det som utgjør mye av grunnen her, blandet med sand.

Så er vi fremme. Francis smiler og de hvite tennene skinner i det flotte mørke ansiktet. Han tar meg i hånda og leier meg inn i huset de bor i. Om det kan kalles et hus. Det er tett av tørket leire, som ser ut til å falle av litt etter litt, med noen tynne trestammer til skjelett, og er delt inn i et oppholdsrom og et soverom av noen gardiner. Totalt er det ikke større enn rommene vi hadde på Hald eller kjøkkenet mitt hjemme i Norge. Jeg setter meg i sofaen og tar Francis på fanget.

Huset de bor i

De er en familie på 4, Francis er yngst, han har en søster på 9 og en bror på 13. Faren døde av aids i 2003. Moren og Francis er også syke. For Francis betyr det mange tabletter hver dag for å holde hiv-viruset i sjakk og for å unngå andre vanlige sykdommer som malaria, slik at immunsystemet ikke svekkes enda mer. Det føles litt godt å få støtte en som er syk. Hvorfor ta inn en som er syk tenker du kanskje? Men gjennom dette kan vi vise at Gud også bryr seg om disse menneskene. Han gir de ikke opp. Gjennom prosjektet skal Francis i tillegg til alt det vanlige barna får, få en ”matpakke” som består av noe variert kost. Dette for å få medisinene til å virke bedre.

Søster, jeg med Frncis på fanget og mor

Nelson sier jeg må spørre det jeg ønsker å vite. Men jeg sitter mest litt skremt, mens jeg viser Francis hvordan kameraet mitt fungerer. Hva kan jeg spørre om? Hva er greit å spørre om, hva er ikke? Jeg får ikke tenkt ut så mange, men noen få.

Det er ikke mulig å se at Francis er syk. Vertfall ikke for øyeblikket. Han er en livsglad 8 åring som ser ut til å ha livet foran seg. Han liker godt ballspill og å synge. Og hvem vet? Gud har makt til å helbrede i dag også. Kanskje blir han frisk? Det er i alle fall godt å vite at familien er kristen, og at de har et håp etter dette livet!

Atter en lørdag sammen med ungene er tilbakelagt. De blir bare bedre og bedre, men også dessverre ferre og ferre. En herlig dag, som startet med lovsang og bønn. Siden klasse 3 var veldig få og de skulle lede sangen, heiv jeg meg på og stilte meg opp foran sammen med de, og var med på sangen og bevegelsene.
Ungene er helt utrolige. De er så glade, så fulle av liv, så lekne, så fulle av energi, med andre ord, gledesspredere, livsglødspredere, lekspredere og energigivere. Allikevel går jeg ganske trøtt derifra når dagen er omme.
Jeg sparker ball med min nye venn, Michael, en pode på rundt 7 år. Han har ballen, trekker seg litt tilbake, lader skuddfoten og fyrer løs. Jeg prøver så godt jeg kan å late som jeg hiver meg alt jeg kan etter ballen som kommer trillende. Han smiler og ler og har det kjempegøy.

Slikt gir livet mening!

Michael, meg og Nakalema

I dag begynte jeg og klassen min på en ny bibelstudie, denne gangen handler det om hvem du er når ingen andre ser deg. I dag snakket vi om mot, og las fra 2. Kor. 5:1-10. Det har vært spennende å være lærer, neste gang er siste gang, for siste lørdag i mnd. har de andre, for mange, gøyere aktiviteter, som å se film.

I starten av uka begynte jeg prosessen sammen med de som jobber med prosjektet, å finne en unge jeg kan sponse. Og i dag fikk jeg møte han og moren. Han er en arti litn pjokk på 7 år og heter Francis. Til uka skal jeg besøke hjemmet hans, så da kommer det en post om han.

En gjeng spiser grøt, han i midten er Francis

Etter lunsj går leken for fullt, jeg hiver meg på og prøver å være med så godt jeg kan. Det blir raskt litt slitsomt siden jeg først leker med noen, men når de vil ha pause, er det andre som kommer og drar meg i armen og vil ha meg med på deres lek.

Så er det siste post for dagen som er, opprop, opplesing av nyheter som ungene har skrevet selv, lesing fra bibelen og informasjon. I dag må også noen av ungene frem og forklare hvorfor de ikke var der forrige lørdag. Noen har en ganske tynn forklaring, eller ikke noen i det hele tatt. Så da stiller de seg i kø, og alle øyne rettes fremover, og foran alle går grena om og om igjen ganske hardt over baken deres. Jeg hører hulking og gråt og ser kroppen krøke seg sammen etter vært slag. Men den retter seg oppigjen litt etter litt for å vente på neste. Kjenner noe knyter seg inne i magen min. En jente kommer gående mellom flokken, gråtende. Mens de holder på blir det sagt noe av en annen og hele gjengen bryter ut i latter, og latter og gråt blandes med hverandre. Jeg orker ikke se mer, så jeg går et stykke unna.

Tikk, takk, tatt!

Nå har jeg blitt tatt og tikket så mange ganger, så da må jeg vel bare hive meg ut i det!

Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv, eller rett og slett noe ingen andre vet. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet.

1. Når jeg får planlegge noe, dunker hjertet raskere og jeg koser meg skikkelig.

2. Jeg skulle bli en som jobbet innen databransjen, var ikke spørsmål om noe annet. Prøvde meg et par år, men er nå klar for sykepleien!

3. Alle mine indre organer er plassert speilvendt i forhold til normalen. (Hjertet mitt er på høyre side, osv)

4. Jeg er Vigring, men stolt medlem av Godøy supporterklubb GodøyVeggen.

5. Jeg tok fly til USA i lag med Idol-Maren, og resten av Voice Of Joy, og hadde en lang prat med henne.

6. Min yndlingssang er ”Eternal Flame”, sunget av The Bangles.

Jeg synes dette går litt over stokk og stein, så tikkingen stopper med meg, for min del. Håper dere koste dere når dere fikk vite litt mer om meg!

Care-groups

Nå er det på tide å skrive litt om en av hovedtingene vi gjør her nede i Uganda!
Hver mandags ettermiddag drar jeg og Kay på universitetet vi er utplassert på, Makerere University Business School og deltar i Care-groups. Det er som bibelgrupper som varer en time.

Lederne! Men sjefen mellom meg og Kay

Først møtes lederne for gruppene i en time. De siste gangene har Kay hatt en bibelstudie om ledelse, men vi diskuterer også ting angående de ulike gruppene de leder, blant annet hva de ønsker med dem. En veldig fin time, utrolig kjekke folk! Mandag som var, var siste gang sammen med disse lederne, på søndag er det hand-over party, så det blir spennende å se hvem de nye lederne blir.

Fra sju til åtte sitter jeg, Kay og Centson, FATT-medlemmet vi jobber sammen med der, og snakker om diverse mens vi venter på at gruppene skal starte kl. åtte.

Så samles vi i de ulike gruppene, etter jul har jeg vært med i Juda Care-group. En kjempehyggelig liten gjeng. Kjekt å ikke være for mange. Der har vi bibelstudie, sang, bønn og diskusjon og prat om diverse temaer. Nå på mandag spurte lederen hva plan vi hadde med livet. Alle hadde plan om å få en familie, og noen av de hadde vokst opp med steforeldre, og foreldre som ikke var de som brydde seg mest. Så de hadde plan om å gi familien all den kjærlighet som det er mulig å gi, og dette var de andre også enige i at de ville. Ene jenta på gruppa skulle bli en rik, Gudfryktig kvinne. Regan så familien klart for seg, først guttetvillinger, så en jente, også en gutt til slutt, og navnene hadde han klare. Han spurte også hvordan jeg trodde jeg skulle finne hun jeg skal gifte meg med. Om jeg trodde det skjedde tilfeldig, eller om jeg kunne legge det hele i Guds hender og han fikset det.
Gleder meg til disse to timene hver mandag, kjempebra samlinger, der jeg ikke trenger å tenke på at det varer laangt over tiden.

Noen av medlemmene i Juda CareGroup

Helga…

Helga ser jeg frem mot med en smule skrekkblandet fryd. Aina og Kay reiser nemlig til Lira, og Ingrid til Zanzibar! Jeg blir alene!! Hvordan blir det å ha en hel helg uten Kay? Kanskje greit å øve seg litt før vi reiser hjem om en måned. EN MÅNED! Litt ekkelt (og litt kjekt) å skrive det. Men det er ikke til å stikke under en stol, i dag er det 4 uker til vi reiser! Tilbake til helga. Det blir sikkert litt kjekt også å være alene, tror jeg, kanskje.

Hei alle (barn! For de som ønsker å falle under denne kategorien)

Nå skal jeg fortelle en historie!

Det var en gang, Per Pål og Espen Askeladd gikk en tur i skogen. Men det er en helt annen historie. Denne handler bare om Per. Per var en gang langt hjemmefra, og når det begynte å nærme seg hjemreisen, begynte Per å tenke på forskjellige ting.
Han begynte å tenke på ting han virkelig så frem til når han kom hjem. ”Jeg har det! Jeg lager en liste”, tenkte Per.
Og slik ble den seende ut:
- Familien
- Venner
- Kaldt friskt og ukokt vann fra Alnes
- Vaskemaskin (du skulle sett hvor flink han har blitt til å vaske klærne med hendene!)
- Brunost (tenk det, brunost kom før melkesjokoladen)
- Variasjon i matveien (var Per lei ris, beaf, bønner og matoke tro?)
- Å ha ultraraskt internett, hjemme
- En plass å slappe av for seg selv

Han begynte også å tenke på ting han ikke vil savne. ”Jeg har det! Jeg lager en liste på det også”, tenkte Per.
- Hunder som bjeffer
- Bilalarmer
- Rødt støv
- Haner
- Søppel

Etterhvert som Per tenkte kom han også til å tenke på ting han vil savne. ”Jaja”, tenkte Per, ”ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe, så jeg lager en liste på det også!”
Og slik ble den seende ut:
- Barna på FOCUS sitt barneprosjekt
- De på kontoret
- Folket
- Vertsfamilien
- Varmen
- De livlige gudstjenestene
- Arbeidet på universitetet

På veien i Uganda

Overstående tittel er ingenting å spøke med. Det kan jeg skrive under på!

Denne bloggen kommer ut litt sent, men jeg tenkte å slå sammen to turer til en post, men så ble det ingen tur nummer 2.
Siste helga i februar la jeg, Kay, Aina, Faith og ene Training-sekretæren oss på hjul, destinasjonene for helga var Tororo, Mbale, Soroti og Jinja. Første etappe var en 4 timers kjøretur. ”Litt, eller så godt som ingen spor i dette dekket”, bemerket Kay før vi satte oss inn. Pytt sann, kan ikke bry oss om slikt.

Alt gikk godt og vi nådde målet uten problemer. Tororo er en rolig by med koselige gater. Her skulle vi trene FOCUS-medarbeidere, og andaktsholderen for kvelden var meg. Tror den gikk greit, snakka om det vi har diskutert i klassen på FOCUS-skolen, om arbeid og hvile.

Lørdag var høydepunktet for turen. De tre mzunguene i delegasjonen skulle besøke og overnatte hos Mbales mzungu-helter, Thomas og Eivind! Men først var det FATT-training. Det blei en ok dag, men verken mer eller mindre. De fortsatte etter lunsj, men jeg hadde ikke tålmodighet til å sitte lenger, så jeg stakk for å utforske Mbale by. Etter hvert kom Kay og Aina og sammen tusla vi rundt downtown for å vente på våre venner som var i en introduction. Kvelden ble en helaften, med vafler, fjas og mimring. Og den berømte prikken over i-en var brunosten jeg fikk ha på den ene vaflen! Jett om den ble godt tygd:) Og prikken over i nummer to var norsk melkesjokolade vi fikk. Sender en stor takk til de som tok det med til Mbale! Og til Eivind og Thomas som var så snilde og delte med oss:)
Morgenen etter hadde vi havregrøt og noe som skulle være sjokoladepudding, men som ble en litt tykk sjokoladesaus og en litt (men veldig god) vaniljesaus a’la Aina.

I dag gikk turen til Soroti for å ha FATT-training der. I dag fikk vi igjen smake på african time, noe som var helt greit, for da fikk vi se mye av en spennende film som gikk på TV. Kay prata litt om tverrkulturell misjon og Faith leda ordet i å forklare oppgavene til FATT. En middels interessant dag. Natta derimot blei svært god, for første gang i Uganda fikk vi enerom!

Nest siste etappe var turen tilbake til Jinja på mandag. Første del av veien var svært god, og etter å ha byttet det svært slitte dekket, hadde vi ingen tid å miste, så speedometeret låg jamnt mellom 120 og 140 km/t. Og midtsidegutten ble også midtsetegutten. Seler var oppskrytte saker, så jeg såg de første delene av livet passere revy et par ganger, når vi eller andre tok ganske halsbrekkende forbikjøringer. Også skjedde det som ikke måtte skje. Midt i ingenmannsland skjedde det noe med radiatoren og vi måtte stoppe. Der var noen småhull som vi prøvde å tette med tyggis. Vi fikk vann fra noen lokalt innfødte som bodde i nærheten og etter en ganske lang stund, (Eddie hadde syklet laangt og fått tak i en mekaniker, som ikke gjorde noe som helst) og etter å ha fylt på olje var vi på veien igjen! Kommer vi oss til Jinja tro? Kommer vi oss hjem? Ikke lenge etter måtte vi stoppe igjen. Tyggisen gjorde ikke helt jobbe. Men nå fikk vi tak i et plaster som gjorde susen. Så etter å ha fylt på mer vann bar det i vei igjen. Nå var vi snart ferdig med den gode veien, så fra nå av humpet og dumpet det og det ble nesten både hæla og hode i taket. Vi kom frem til et større tettsted og fikk satt bilen på verksted. Selv fiksa vi våre sultne mager. Bilen ble satt i stand og vi kunne kjøre hjemover. Kursinga av FATT i Jinja ble avlyst, så vi kom oss hjem i rimelig tid.

Etter denne turen har jeg begynt å mislike veiene her nede svært sterkt. Vil faktisk tro de er verre enn i ”Humpetitten”-sangen! Da er de forferdelige da! Det humper opp og ned, det humper opp og ned…