No he ej snart vør 9 vike i praksis i heimesjukepleien. Det he vør en spennende, interessant og facinerende praksis på mange måta. Ej he fått møte menneske i deira i deira heim kvardag. Det e nakke anna enn å møte dei når dei e tatt ut av sitt vante og komt på sjukehus.
Det he vør vanlig stell, stell av sår, turgåing, samtaler, blodprøver, støttestrømper, insulin, subkutane og intramuskulære sprøyte og øyedråpa og salvesmøring blant anna.
Det kreve litt tålmodighet å vere med en bruker som kjøme med dei samme spørsmåla kvar dag, gjerne fleire gonga per besøk, der oss gir dei samme svara, “oss kjøme igjen seinare og gir kveldsmedisin, ikkje tenk på det skrinet, der ligge medisinen, so det trenge du ikkje å tenke på. Oss ordna det.”
Det sette spor å høre om en barndom der mora slo og sjeldent var snild, mens søskena fikk kos og klapp, og der barnebarnet e slite stort. E ikkje rart at brukeren slite med depresjona. Ej blir også glad når ej fær vedkommende med ut på tur, når brukeren helst vil ligge i senga eller på sofaen, men for slike e senga og sofaen den største fienden! Oss he faktisk gått tur kvar gong ej he vør på vakt, og det e det ikkje alle som fær til he ej hørt:)
Det e morsomt å komme på besøk å sjå når en 94-åring e midt i morgengymnastikken, et “yoga-inspirert treningsprogram”, som brukern kalte det :p Og imponerende e det når samme fyren nakken daga etterpå he forsøve sej, og sei; “Skal bare ta en kjapp dusj, kan du vente litt?” Så spør ej om han he trena i dag, “det gjorde jeg mellom 4 og 5 i natt, så sovna jeg så tungt etterpå at jeg forsov meg.”
Kjekt å sjå at blodet strømma ned i prøveglasset, ej traff åra perfekt:) Litt spennende når ej fær i oppdrag å ta ei blodprøve på ei med rullende blodåre som ofte e vanskelig å stikke på. Då va det kjekt at prøveglasset fylte sej opp etterkvart som ej stakk nåla litt fram og tilbake.
Herli å sjå at et sår ej he stelt og fulgt opp sia det kom, gror og blir mykje bedre! Og kjekt å høre frå brukeren ka flink ej e og at neste gong kan ej veilede min veileder:)
Ej måtte tenke litt på behandling av pårørende, når mannen hadde låke (vonde) trykksår på hælane, og oss pleiere bad samboeren om puter til å legge under leggene, og samboeren svarte litt forskrekka; “skal jeg ribbe stua for puter for å legge de under beina hans?!”
Det kreves også litt tålmodighet når ej fær høre samme historia gang på gang, og må humre litt når brukeren en dag sei; “du he kanskje hørt det før…”, også he ej faktisk hørt det ho skal fortelle berre EN gang før.
Heimesjukepleien he vør bra! He lært mykje, både prosedyrer og behandling av persona i heimen.
No gler ej mej til å komme heim om ei vikes tid:D Skal bli veldig bra!!
God advent videre alle sammen!
Endelig framme, i ei litt kald hytte.. 
Det her smakte godt! 
