Stornes-tunet i nydli vinterprakt
Første dagane i februar blei tilbrakt på heimebane, og det e no alltid en suksess:) Når ej kom inn til na Oskar låg han i sakkoen og når ej sa hei og stal en klem, kom han med sitt lure smil;) Ej tok na på fanget og oss kosa oss og las bok og dubba av litt. Snøven hadde et godt tak over Sunnmøre, so aking i Karlbakken la me na Jakob og næ Tuva va obligatorisk, HEI som det jekk!!
Etter å ha vør vekke nakken måneda krevde det ganske mykje for å få aksept med minstekar’n. Han va litt skeptisk til na Onkel Per, men ej fekk holde na en del etterkvart:D Herli litn krabat
Potetball blei det jammen, et herlig måltid i lag med herlige folk inne med næ Mormor og na Bestefar:)
Middag på Giske fekk ej også, som bestilt:D God mat i lag med Godt selskap ute med næ Birgitte! Jess, va kjekt! Og etter en kvelds i Emanuel, tok oss OL i Vancouver litt på forskudd, på PS3:)
Tilbake i Oslo går det mykje i behandling, pleie, prosedyre og motivasjon. Dagane på lunge-teamet e veldig spennende, mykje antibiotika-blanding og inhalasjona, nakken prosedyre, legevisitt, forflytning og mykje anna som en sjukepleier skal jere! Jenge nakken gonga litt fort i svingane, men ej he blitt bedre til å planlegge dagane og kunne sette X over det ej he gjort. Og he fått mange positive tilbakemeldinga, og det e veldig kjekt! Men “Et dødsfall kjøme sjeldnt aleine” he ej hørt fleire sei, og det jor det ikkje dinne gongen heller. Ej kjenne litt på det når ej høre “pasienten døde i går kveld”, også jenge min arbeidsdag videre, mens der som oftest e mange pårørende so he det ganske låkt då...E litt rart å skulle forholde sej profesjonelt til dødsfall, vertfall foreløbi. Kjenne det e nakke ta det som utfordra mej mest for tia og det å skulle snakke med pårørende ellers. Men utfordringa e bra og spennende å ha! Kjøme vertfall til å lære veldig mykje dinne praksisperioden!!
